For nesten et tiår siden reiste jeg til Norge for å delta i et intensivt Erasmus-program. Jeg var i det andre året mitt som foreleser innen musikk i Irland, og jeg hadde fått i oppgave å legge til rette for en blanding av fremførelse- og teoriundervisning. Jeg ble satt til å undervise i betydningen av det å presentere materiale til elever og ba dem om å finne meningen med det. Elevene hadde tidligere kompetanse innen de aktuelle musikkinstrumentene og all læringen dreide seg om musikk. Når man ser på ønsket læringsutbytte som en forskrevet modulbeskrivelse, så «virket» det.

I Norge jeg jobbet sammen med kolleger fra ulike fagområder, ulike institusjoner og ulike land. Vi var i et tverrfaglig klasseromsmiljø der undervisningsmetoden min ikke passet. På vår felles plass, fremførte ikke mange av elevene med musikkinstrumentene og jeg hadde ikke en foreskrevet, disiplinspesifikk læreplan. Det var ingen konvensjonelle karakterer til sammenligning, og noen ganger var instruksjonene på engelsk, og vanskeliggjort av den irske aksenten min. Det tok tid for deltakere som ikke hadde engelsk som morsmål å forstå meg ordentlig. Ved slutten av de 14 dagene, der vi lærte om oljerigger, spøkelseshistorier og fotografering, gjorde ve en fremføring i harmoni som fikk frem det kreative potensialet i hver enkelt deltaker og inspirasjonen som finnes i verden rundt oss.

Musikkpedagog Estelle Jorgenson minner oss om at elevene er de aktive agentene i læringsprosessen, og det er vi som lærere som må være der for å hjelpe dem. Vi trenger også hjelp, og ved å samarbeide med kolleger, kan vi dele kunnskap om «hvordan» like mye som «hva» vi skal undervise. Ved å fjerne grensene for disiplinær tenkning åpner vi opp nye perspektiver og tilnærminger som inkluderer å inspirere og utfordre lærere og elever til å utforske utover fagene sine, og i tillegg skape mer mening for læringen utfra faktiske erfaringer. Dette undergraver ikke integriteten til disipliner og behovet for disiplinspesifikk læring og forskning, men en mer fleksibel og dynamisk struktur gir STEAM-kraft.

Min reise i kreativ og estetisk læring førte meg til STEAM. Som kunstner kunne jeg bli inspirert av mitt engasjement innen vitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk, og gjennom kreativ og estetisk aktivitet utvikle en større forståelse og verdsettelse av begreper og ideer jeg ofte var redd for. Ved å synge og danse til temaer som bier eller tyngdekraft, kunne jeg vekke unge sinn som utviklet en følelsesmessig og legemliggjort tilknytning til emner. Læringspraksisen min utviklet seg kritisk og den utforskende tilnærmingen til emner var noe jeg kunne ta med meg tilbake til mitt «mer konvensjonelle» klasserom. Jeg lærte mer om studentenes interesser og ferdigheter utover musikk.

Som kunstnere kan vi noen ganger bli sett på så en slags luksusdisiplin av STEM-kolleger, som kan glede seg over fremføringene våre uten å forsøke å forstå dem eller gjenkjenne vitenskap, teknologi, ingeniørkunst og matematikk i arbeidet vårt. Som kunstnere ønsker vi ikke bare å utvikle forståelsen av STEM, men vi vil vise hvordan vi kan informere og inspirere mennesker på disse områdene. Sammen kan vi utforske verdens underverker rundt oss og mer til. Som lærer, har det å gi plass til STEAM og noen ganger unnlate å sette karakterer, ført til mer kreative forestillinger som oppnår de ønskede læringsutfallene og mye mer.

Dr. Daithí Kearney er etnomusikolog, geograf og fremfører, men i tillegg foreleser han i musikk, teater og turisme og er meddirektør av Creative Arts Research ved Dundalk Institute of Technology. Han har vært involvert i tre Erasmus-intensivprogrammer: IP CREAL (2012–2015), SPACE (2016–2019) og NEXT STEP (2019–2022) som har hatt søkelys på STEAM-filosofier innen undervisning.